Etter endel skravling, drikke og venting, får vi gå inn til sitteplassene. Teaterforestillingen er tilslutt i gang. Musikk, voice-over og bilder på en skjerm. Masse tekst. Det er et tungt stykke. En mørk forestilling som trekker i alle følelsene en opplever av å være forelsket. Mest av det mørke og dype, nemlig sjalusien. Hele salen er stille og følger nøye med det som skjer på scenen.
På det mørkeste i forestillingen, da hele salen er spente på hva som kommer til å skje og alle kjenner på de dype følelsene skuespilleren får frem, får bestis latterkrampe. Bestis begynner som regel å fnise, le og deretter få total latterkrampe i enhver alvorlig situasjon. Jeg kjenner henne godt. Vi har tapetsert kjøkkenet vårt med corn flakes da vi gikk på barneskolen, vi har ledd oss igjennom et helt bryllup - særlig under talene og jeg har sittet på bakerste rad i klasserommet med henne og ledd. Bestis mener ikke noe vondt med det, det er bare en evne hun har. Og hun kan dra med seg flere. Hun drar alltid med seg meg i latterkulene sine. Denne kvelden var intet unntak.
Jeg prøver å virke interessert i det som skjer på scenen og late som jeg ikke får med meg at bestis har tidenes anfall. Jeg registrerer selvfølgelig alt. Jeg ser bort på andre bestis som også gjør det samme som meg. Vi må ikke være med på latteranfallet. Ikke nå. For all del ikke nå. Vi unngår å se på latterbestis, vi biter tennene sammen, klyper oss overdrevent i armen - det gjør vondt, men det hjelper ikke. Jeg ser en annen vei, må ikke se bort på bestis - som nå ikke klarer å sitte oppreist på stolen. Jeg overdriver ikke. Benkeraden foran oss snur seg. De smiler ikke akkurat. Jeg MÅ se på bestis jeg også. Da er det gjort. Jeg får tidenes latterkrampe.
Det må nevnes at hele salen fortsatt er like stille. Kun noen korte fraser fra den stakkarslige skuespilleren som står alene på scenen avbryter stillheten. Jeg begynner å riste. Hele stolen vibrerer. Jeg blir dratt rett tilbake til barndommen med bestis. Jeg må se opp i taket. Jeg må ikke se bort på bestis igjen. Tårene triller og nesa renner. Et kort øyeblikk tenker jeg at det kan se bra ut, det kan jo virke som om jeg er berørt av det skuespilleren formidler. Jeg må holde latteren inne. Må holde latteren inne! Jeg tenker at hvis latterbombebestis ser bort på meg èn gang til, da kommer jeg til å revne inni meg og bryte ut i en evig latterkrampe. Jeg er så nær. Jeg klarer ikke å holde det inne lengre. Hun må ikke se bort på meg. Jeg prøver å svelge latteren. Biter meg i leppene og klyper meg igjen i armen så jeg nesten får blåmerke. Prøver å tenke på noe helt annet. Jeg ser bort på bestis-som-ikke-har-latterkrampe og det roer meg litt ned. Hun er sterk, hun ser iallfall sterk ut. Jeg er svak. Jeg ler. Inni meg fortsatt. Heldigvis. Jeg må se bort på latterbestis igjen. I dette øyeblikk har hun gjemt ansiktet sitt i fanget og rister opp og ned. Hun ligger snart i fosterstilling på gulvet. Jeg har lyst til å slippe taket og bare få ut alt sammen, sammen med henne, men vet jeg kommer til å ødelegge hele forestillingen. Jeg kunne aldri ha tilgitt meg selv. Det er så fristende, men jeg må ta meg sammen. Igjen biter jeg meg i leppene og ser opp i taket for å ikke ødelegge sminken helt med tårer og snørr.
Uansett hvor deilig det er å ha latterkrampe, handler det å få det på de rette øyeblikkene, men det er ikke alltid lett å kontrollere det. Vi klarte oss gjennom hele stykket uten å ødelegge alt for de andre. Det var kritisk enkelte steder, men heldigvis var skuespilleren så flink at han fikk oss med gjennom reisen hans og vi glemte tilslutt latteren. Det må være en kunst i seg selv.
Det skal nevnes at etter forestillingen minglet vi med de eldre og en vakker dame fortalte at hun hadde observert at vi hadde slitt oss gjennom det mørkeste i forestillingen. Hun sa med et smil at vi ikke var de eneste som fikk latterkrampe akkurat der og da :-) Ting kommer kanskje aldri til å forandre seg?
/Stjerne
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar