For å utfordre meg selv litt, har jeg begynt på yoga. Dronningen av Ashtanga Yoga, Vibeke Klemetsen, er jo det perfekte forbildet på balanse i hverdagen. Hun er pen, drikker sunne juicer, kan åpenbart å lage mat (ref. Masterchef), barna er (sikkert) alltid blide og hun har full kontroll til enhver tid. I følge min tolkning av hennes blogg i hvert fall.
Jeg skal også balansere det perfekte liv med jobb, barn, forhold og trening. Derfor yoga! Jeg overdriver ikke med seks ganger i uka, som man faktisk skal, men en dag i uka passer i massevis.
Jeg prøver å få med meg venninner, men alle er så klart allerede støttemedlemmer av Elixia. Drar alene og blir oppriktig glad når jeg ser de andre som er med. De er som meg, man føler seg fullstendlig lost. For her er absolutt ingen Vibeke Klemetsen look alike.
Det tøyes og bøyes, det er hofta frem og skulder bak, en hånd mot taket, en i bakken, hold balansen. Oops, der tippet jeg visst. Neste stilling. Vi setter oss ned, et ben strakt frem, det andre skal vi prøve å trekke til oss, la helen treffe navlen. Ok, jeg får det faktisk til! Veldig stolt! Lener overkroppen mot gulvet. Men det gjør vondt. Fryktelig vondt. Instruktøren kommer mot meg, å nei! «du er myyyye mykere enn du tror». Hun setter seg faktisk oppå ryggen min! Trykker den ned i gulvet. Ok, jeg dør!
Kommer hjem, er stolt, fornøyd over hvor myyyyk jeg åpenbart er, kanskje den mykeste av alle på kurset! Forteller dette til Mannen. Han ser skeptisk på meg; «Har du kommet med på et kurs for de som lider av Bekhterev eller?».
(Denne fant jeg på bloggen til Vibeke Klemmesten, så skjønner du hva jeg har å strekke meg etter…!)
/Drops
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar