Happy Girls are the prettiest

Det kan være en stressende hverdag, både med og uten barn. Det er fort gjort å glemme seg selv oppi det hele. Glemme sine egne behov og hva som gjør en selv lykkelig og glad.  Faktisk glemmer man hva en selv syns er viktig for at man skal ha et lykkelig liv. For å gjøre de rundt seg glad, tror jeg det er glad å være lykkelig selv!

Psykiskhelse.no har mange fine tips å hente når det gjelder akkurat dette. Jeg prøver i hvert fall å være bevist punkene nedenfor. Kanskje de kan hjelpe deg også.

1. Lag en liste over alt som gjør deg glad! Dette er både Stjerne og Drops flinke på. Svært ofte sender vi hverandre en mail over ting som gjør oss glade. 

2. Hver kveld spør du deg selv 3 ting som har gjort deg glad i dag. I mitt tilfelle spør jeg alltid min mann om dette når vi har lagt oss. Så spør han meg tilbake. Du vil antageligvis bli overrasket over hvor mange ting som gjør det lykkelig i løpet av en dag.

3. Forandring fryder! Gjør noe annet. Velg kanskje en omvei til jobb, kanskje du opplever noe nytt. Gå en tur, besøk en venninne, gjør om middagen til piknik på stua, spis frokost under bordet, utforsk nabolaget. Du velger.

4. Juks deg glad. Humøret ditt tilpasser seg faktisk oppførselen din. Så om du har en dårlig dag, anstreng deg litt ekstra. Opp med haka, smil selv om du føler deg på bånn. Gi et kompliment, hver positiv mot de rundt deg. Et tvunget smil går fort over til et ekte. Syng en sang :)

5. Fysisk aktivitet er et vidundermiddel, både for kropp og humøret. Du trenger ikke løpe maraton. Men gå om du kan, ta deg en rusletur i frisk luft, finn øvelser som passer deg, kanskje sykle til jobben. Alt hjelper.

6. Gjør noe du liker! Dropp støvsugeren, gjør heller noe du liker. Ta deg tid til det. Om det er å strikke, skrive blogg, tegne, synge… Hva som helst, men ta deg TID til det DU liker å gjøre!

7. Ta vare på vennene dine! Gjør noe ekstra for dem. Send kanskje et hyggelig brev i posten. Send en uventet melding eller en liten telefon. Kjøp inn en flaske vin og dra på besøk. Send ut skriftlig invitasjon på tekveld. Å gjøre andre glad gjør også deg glad, vinn-vinn.

Tenk positive tanker - 
Bruk positive ord - 
Gjør positive handlinger
- og det positive gror.

/Drops

Ord for dagen

The quieter you become -

the more you can hear.

/Stjerne

Ut av vinterdvalen

Jeg har en gyllen regel. Jeg klager aldri over været. 

Vi nordmenn er opptatt av været. Alle har en mening, og det kan redde enhver samtale hvis det plutselig oppstår pinlig stillhet. Mange lyver om været. Hvor ofte har du ikke hørt: "Det er 40 grader i skyggen, familien svetter og koser seg på Mallorca", det kan hende det føles som 40 grader, men ikke alltid gradestokken samsvarer med det du føler. Like mange, om ikke flere, klager over været. Enkelte blir aldri fornøyd. Enten er det for kaldt, for vått, for noen dager siden blåste det for mye og i fjor sommer var de for varmt og noen ønsket at det skulle blåse innimellom akkurat idet det ble litt for varmt i solveggen. Ikke rart værgudene blir forvirret... Vi må ikke glemme at vi bor i Norge. Vi har mye vær i Norge. 

Hvorfor klager vi? Det hjelper jo svært lite at vi klager. Vi kan ikke styre været. Det er ikke vi som bestemmer hvordan været skal bli i kveld, i morgen eller i vinterferien. Kan vi ikke bare gjøre det beste ut av det?

Jeg sier ikke at jeg er perfekt. Jeg skal komme med en innrømmelse. De siste vintermånedene har vært tøffe. Det har vært mye nedbør, tunge skyer, tåke og mørke dager. Jeg har aldri klagd, men jeg har kjent at jeg har vært solhungrig. Jeg har følt at kroppen har ropt etter blå himmel, klart vær og sol. Hadde soldansen hjulpet, ville jeg danset den dagen lang.

I dag var noe annerledes. Jeg var jeg oppe tidlig for å gå morgenturen med hunden. Av ren vane trakk jeg på meg mine mørkegrå gummistøvler og trasket ut i den stille onsdagsmorgen. Det regnet ikke, ei heller snødde det. Jeg tittet opp og kunne skimte noen skyer som bevegde seg, og ikke et tungt skylag som dysset befolkningen i en evig vintersøvn. Jeg smilte spontant, men tenkte ikke videre på det inntil jeg satt på jobben og måtte trekke ned persiennene. Like fort jeg hadde trukket de ned, trakk jeg de opp igjen, og ute skimtet jeg noen lette skyer og en deilig sol som raskt vekket meg fra vinterdvalen. Jeg merket straks at humøret steg og jeg nærmest løp ut bare for å kjenne på følelsen. Den gode  følelsen. Sol! 

Selv om solen kun tittet innom i noen minutter i løpet av dagen fikk vi en forsmak på hva våren og sommeren bringer med seg, og la oss være enige å hilse solen velkommen :-)

/Stjerne

Trivelig ved middagsbordet

Pølser til middag. Det bør jo være en suksess. Men hverdagen blir sjeldent som man ser for seg med to små barn. Rampo er sur fordi pølsebrødene går i stykker. Halvveis i middagen har barna veltet tre vannglass. Kråka har mer ketchup i håret enn hun har fått i munnen. Jeg kjefter fordi begge barna begynner å kaste maten rundt seg. Ærlig talt a...

Jeg vet ikke helt jeg... Er det bare hos oss vi har slike dager hvor vi bare gir opp litt? Ser på hverandre, orker ikke bry oss om hva de sier eller gjøre, bare overser de. Ser på bordet, det er ganske nitrist syn. Tenker på da vi ikke hadde barn, tenker at det i grunn var ganske deilig og fredlig. Lengter bitte litt tilbake. Er vel lov det?

Så legger vi oss på sofaen når barna er lagt. Prater om dagen, om alt barna har gjort og sagt. Ler av Rampo fordi han stolt fortalte at han hadde gått på vannski i dag. Hvor han egentlig bare hadde ramla i en skikkelig vannpytt da han gikk på langrenn på et jorde. Ler av Kråka som hadde tenkt til å spise litt av dobørsten etter tannpussen. Har latterkrampe, barna våre er egentlig helt sjukt kule!

Latterkrampe

Jeg har endelig en kulturell aften med venninnene mine, den er bestilt for lenge siden og vi har sett frem til å gjøre noe annerledes sammen. Da vi ankommer stedet skjønner vi fort at vi trekker ned snittalderen betydelig. Det er kun eldre mennesker og oss der. Det gjør ingenting. Vi gleder oss like mye for det. 

Etter endel skravling, drikke og venting, får vi gå inn til sitteplassene. Teaterforestillingen er tilslutt i gang. Musikk, voice-over og bilder på en skjerm. Masse tekst. Det er et tungt stykke. En mørk forestilling som trekker i alle følelsene en opplever av å være forelsket. Mest av det mørke og dype, nemlig sjalusien. Hele salen er stille og følger nøye med det som skjer på scenen. 

På det mørkeste i forestillingen, da hele salen er spente på hva som kommer til å skje og alle kjenner på de dype følelsene skuespilleren får frem, får bestis latterkrampe. Bestis begynner som regel å fnise, le og deretter få total latterkrampe i enhver alvorlig situasjon. Jeg kjenner henne godt. Vi har tapetsert kjøkkenet vårt med corn flakes da vi gikk på barneskolen, vi har ledd oss igjennom et helt bryllup - særlig under talene og jeg har sittet på bakerste rad i klasserommet med henne og ledd. Bestis mener ikke noe vondt med det, det er bare en evne hun har. Og hun kan dra med seg flere. Hun drar alltid med seg meg i latterkulene sine. Denne kvelden var intet unntak. 

Jeg prøver å virke interessert i det som skjer på scenen og late som jeg ikke får med meg at bestis har tidenes anfall. Jeg registrerer selvfølgelig alt. Jeg ser bort på andre bestis som også gjør det samme som meg. Vi må ikke være med på latteranfallet. Ikke nå. For all del ikke nå. Vi unngår å se på latterbestis, vi biter tennene sammen, klyper oss overdrevent i armen - det gjør vondt, men det hjelper ikke. Jeg ser en annen vei, må ikke se bort på bestis - som nå ikke klarer å sitte oppreist på stolen. Jeg overdriver ikke. Benkeraden foran oss snur seg. De smiler ikke akkurat. Jeg MÅ se på bestis jeg også. Da er det gjort. Jeg får tidenes latterkrampe. 

Det må nevnes at hele salen fortsatt er like stille. Kun noen korte fraser fra den stakkarslige skuespilleren som står alene på scenen avbryter stillheten. Jeg begynner å riste. Hele stolen vibrerer. Jeg blir dratt rett tilbake til barndommen med bestis. Jeg må se opp i taket. Jeg må ikke se bort på bestis igjen. Tårene triller og nesa renner. Et kort øyeblikk tenker jeg at det kan se bra ut, det kan jo virke som om jeg er berørt av det skuespilleren formidler. Jeg må holde latteren inne. Må holde latteren inne! Jeg tenker at hvis latterbombebestis ser bort på meg èn gang til, da kommer jeg til å revne inni meg og bryte ut i en evig latterkrampe. Jeg er så nær. Jeg klarer ikke å holde det inne lengre. Hun må ikke se bort på meg. Jeg prøver å svelge latteren. Biter meg i leppene og klyper meg igjen i armen så jeg nesten får blåmerke. Prøver å tenke på noe helt annet. Jeg ser bort på bestis-som-ikke-har-latterkrampe og det roer meg litt ned. Hun er sterk, hun ser iallfall sterk ut. Jeg er svak. Jeg ler. Inni meg fortsatt. Heldigvis. Jeg må se bort på latterbestis igjen. I dette øyeblikk har hun gjemt ansiktet sitt i fanget og rister opp og ned. Hun ligger snart i fosterstilling på gulvet. Jeg har lyst til å slippe taket og bare få ut alt sammen, sammen med henne, men vet jeg kommer til å ødelegge hele forestillingen. Jeg kunne aldri ha tilgitt meg selv. Det er så fristende, men jeg må ta meg sammen. Igjen biter jeg meg i leppene og ser opp i taket for å ikke ødelegge sminken helt med tårer og snørr.

Uansett hvor deilig det er å ha latterkrampe, handler det å få det på de rette øyeblikkene, men det er ikke alltid lett å kontrollere det. Vi klarte oss gjennom hele stykket uten å ødelegge alt for de andre. Det var kritisk enkelte steder, men heldigvis var skuespilleren så flink at han fikk oss med gjennom reisen hans og vi glemte tilslutt latteren. Det må være en kunst i seg selv.

Det skal nevnes at etter forestillingen minglet vi med de eldre og en vakker dame fortalte at hun hadde observert at vi hadde slitt oss gjennom det mørkeste i forestillingen. Hun sa med et smil at vi ikke var de eneste som fikk latterkrampe akkurat der og da :-) Ting kommer kanskje aldri til å forandre seg?

/Stjerne 

Morsdag

Jeg forventer ingenting til morsdagen. Nei, det er ikke helt sant. Jeg forventer et par ting, jeg skal være såpass ærlig. Jeg forventer å kunne sove så lenge jeg vil, kanskje en liten kopp kaffe på senga og en liten blomsterbukett på bordet. Kanskje er jeg så heldig at Mannen også lager middag. Et par barnetegninger hadde vært hyggelig. Men noe mer forventer jeg faktisk ikke, helt sant.

Jeg var på fylla på fredag. Det var rett og slett fysisk umulig å stå opp tidlig på lørdagsmorgen. Så da søndagen kom skjønte jeg såpass at det var min tur til å stå opp tidlig, morsdag eller ei. Så et par ønsker brast allerede før klokken syv på morgenen. Men greit nok, det kommer fler sjanser i løpet av dagen tenker jeg.

Lager kaffen min selv og har en rolig morgen med barna (jug, slike ting fins ikke!). Mannen kommer tuslende etterhvert, ikke fordi det var morsdag, men det var jo OL på tv. Så mens Mannen ser Jansrud suse nedover bakken, lager jeg rundstykker og eggerøre.

Rampo hadde ingen planer om å tegne en tegning, ikke Frøken Fryd heller. Det stod ingen blomster på bordet og ingen butikker rundt her som er åpne på en søndag formiddag. Jaja, jeg får finne frem støvsugeren da, så det i hvert fall er ryddig rundt meg.

Jeg får faktisk gave, jeg gjør det. Ja, en gave som kommer oss begge til gode, men en gave er en gave. Så jeg ble glad. Men det ble ikke Rampo, han kunne ikke skjønne hvorfor ikke han skulle få gave. Han var da virkelig like god og snill som sin mor, morsdag eller ei. Så gaven skapte bare dårlig stemning, rett og slett.

Det er middagstid. Jeg funderer litt, må innrømme det. Når jeg står over grytene, med Frøken Fryd på armen. Mens jeg ser Mannen og Rampo leker ute og har det gøy. Funderer på hvorfor det er jeg som står på kjøkkenet med en gråtende unge på armen.

Jeg stod opp tidlig, jeg fikk verken tegning eller blomster. Jeg lagde middagen, jeg hadde ingen alenetid med en kopp kaffe og blad.

Urettferdig? Overhodet ikke! For hos oss er det stort sett Mannen som gjør det meste av husarbeidet. Så det er kanskje på sin plass at jeg jobber litt på en Morsdag :)

Gratulerer til alle mammaer der ute!!

/Drops

Sprekker hele tiden

2014 var året da jeg skulle spise sunt. Droppe alt (det meste) av fristelser som godteri, bakverk og kaker. Jeg skulle spise sunt hele tiden. Ikke tenke på det deilige sukkeret som fikk blodet til å boble. 

Det startet så bra. Første dag gikk og andre dag kom, og jeg spiste epler og nøtter til mellommåltid og takket fint nei til de deilige kakene som dukket opp på jobben. Den tredje dagen var der, og før jeg visste ordet av det, var et sukkertøy som en kollega tilbød, godt i magen. Det neste jeg satt med var en stor og deilig kanelbolle på den lokale kafèen, selvfølgelig med en ubeskrivelig god kaffe latte til. 

Neste dag skulle jeg være flink igjen. En appelsin ble lagt fint til rette på kontorpulten for å minne meg på nettopp dette. Det sunne alternativet. Appelsinen ble spist, utrolig god var den også. En yoghurt, uten sukker, ble mellommåltidet. Stolt. Til middag ble det laks, med masse grønnsaker til. Stolt igjen.

Så kom kvelden. Jeg titter i skapet. Lyst på noe. Ser bort på bordet med kiwi, epler og bananer. Tilbake til skapet. Sjokoladen lyser mot meg. Jeg snur meg og ser på grønnsakene igjen, også opp mot skapet. Frem og tilbake. Plutselig har jeg sjokoladen i hånden, og like fort er den i munnen min og jeg suger til meg den deilige smaken. Den smelter på tungen! Mens jeg smiler tenker jeg at sjokoladen trengte å veie opp for alt det sunne jeg hadde spist denne dagen, samtidig trøstet jeg meg med at sjokoladen var mørk.

Jeg er svak. Det er fristelser overalt, og jeg klarer ikke motstå. Siden jeg er så fink til å spise sunt , nyter jeg også fristelsene som er rundt meg. Jeg sprekker ikke bare av og til, jeg sprekker nesten hele tiden. Med god samvittighet ;-)

God helg!

Bildet er lånt fra nrk.no

/Stjerne

Ashtanga Yoga

For å utfordre meg selv litt, har jeg begynt på yoga. Dronningen av Ashtanga Yoga, Vibeke Klemetsen, er jo det perfekte forbildet på balanse i hverdagen. Hun er pen, drikker sunne juicer, kan åpenbart å lage mat (ref. Masterchef), barna er (sikkert) alltid blide og hun har full kontroll til enhver tid. I følge min tolkning av hennes blogg i hvert fall.

Jeg skal også balansere det perfekte liv med jobb, barn, forhold og trening. Derfor yoga! Jeg overdriver ikke med seks ganger i uka, som man faktisk skal, men en dag i uka passer i massevis.

Jeg prøver å få med meg venninner, men alle er så klart allerede støttemedlemmer av Elixia. Drar alene og blir oppriktig glad når jeg ser de andre som er med. De er som meg, man føler seg fullstendlig lost. For her er absolutt ingen Vibeke Klemetsen look alike.

Det tøyes og bøyes, det er hofta frem og skulder bak, en hånd mot taket, en i bakken, hold balansen. Oops, der tippet jeg visst. Neste stilling. Vi setter oss ned, et ben strakt frem, det andre skal vi prøve å trekke til oss, la helen treffe navlen. Ok, jeg får det faktisk til! Veldig stolt! Lener overkroppen mot gulvet. Men det gjør vondt. Fryktelig vondt. Instruktøren kommer mot meg, å nei! «du er myyyye mykere enn du tror». Hun setter seg faktisk oppå ryggen min! Trykker den ned i gulvet. Ok, jeg dør!

Kommer hjem, er stolt, fornøyd over hvor myyyyk jeg åpenbart er, kanskje den mykeste av alle på kurset! Forteller dette til Mannen. Han ser skeptisk på meg;  «Har du kommet med på et kurs for de som lider av Bekhterev eller?».

(Denne fant jeg på bloggen til Vibeke Klemmesten, så skjønner du hva jeg har å strekke meg etter…!)

/Drops

De små tingene

Det er èn ting Stjernedrops jobber med hele tiden. Det er å ta vare på de små tingene i livet, prøve å leve her og nå, og ikke dvele ved fortiden ei heller glede seg til de store øyeblikkene i fremtiden.

I dag er jeg glad for:
- Det er søndag og fortsatt helg
- Stearinlys, musikk og en den nyeste boken av Lars Kepler: Sandmannen
- Jeg kan gå barbeint inne uten å fryse, tydeligvis plussgrader ute
- Kaffe
- Våknet tidlig, uthvilt, og får dermed mye ut av dagen  
- Koselig dag med familien i går med massasje og deilig lunch på italiensk restaurant. Kvalitetstid
- Selv om det ligger klær til vask, klarer jeg å slappe av på sofaen med god samvittighet 
- En datemiddag i kveld med min bedre halvdel som skal avsluttes med aller siste episode av Breaking Bad

Enjoy the little things, for one day you may look back and realize they were the big things.
Robert Brault

/Stjerne