Rise and shine!

Jeg skal ikke si at vi er den typiske rosabloggeren hvor vi priser mandager og tenker at det er den beste dagen i uka, med motto som "ny uke - nye muligheter". Klart, vi vil tenke sånn, alle vil vel tenke sånn, og vi jobber med oss selv hver eneste mandag morgen, særlig når vi skvetter ut fra den deilige drømmen når klokka vekker oss altfor tidlig etter en enda bedre helg.

I dag må jeg si at det er et aldri så lite unntak. Jeg nyter det. Rise and shine, mandag!

Jeg så heldig å ha seinvakt i dag, og jeg kunne sove nesten så lenge jeg ville, men i går kveld bestemte meg for å ha vekkerklokken til senest 08:30. Jeg elsker stille og rolige morgener. I dag våknet jeg mye før klokken ringte. Deilig. Mer ut av dagen! 

Denne mandagen er det derfor fint å tenke over hva jeg er glad for akkurat nå. Du vet, de små tingene i hverdagen:

• Seinvakt, særlig når det kun er èn hver måned. Da smaker den ekstra godt når den kommer

• Å snu seg rundt og sove lengre når mannen sin vekkerklokke ringer

• Våkne før vekkerklokken (min), og føle meg uthvilt

• Perfekt hårdag, håret ligger akkurat der jeg ønsker at det skal ligge

• Jeg har på meg yndligsfargene mine, blå og beig

• Frokost i mitt tempo med deilig ferskpresset juice

• Kaffe som jeg nipper til akkurat nå. Kaffe!

• Jeg skal lakkere neglene mine etterpå, før jobb, med en neglelakk jeg har fått av bestis

• Det er grått ute (jeg er ikke så veldig glad for det), men jeg har bestemt meg for å fargelegge dagen det beste jeg kan med smil, klemmer og positivitet

• God morgen - mld fra mannen min

• Mars viser seg på kalenderen, våren er kommet!

• Stjerne og Drops, med familie, møttes i går 

Med ønske om en fargerik og positiv mandag til dere alle sammen!

/Stjerne

Da alt gikk galt

Klokken er 21. Jeg har lyst på kveldsmat. På veien bort til kjøkkenet spør jeg mannen om han også har lyst på noe. "Ja, takk." Det er reklamepause og det betyr at jeg har kun noen minutter før programmet begynner igjen.

Jeg går lystig inn på kjøkkenet og titter inn i kjøleskapet. Vi må jo ha brunost til polarbrødet. Og smør. Mens jeg åpner kjøleskapet ruller det ut et ukokt egg, som jeg har vært så flink å ta vare på. Jeg ser det som i en sakte film. Likevel klarer jeg ikke å stoppe egget på veien. Det ruller ut av beholderen, ut av kjøleskapet og ned på gulvet. Det skjer ikke i sakte film. Det skjer fort. Altfor fort. Det knuser i tusen biter og ligger allerede å marinerer seg i parketten. Jeg kan jo ikke bli irritert av en sånn filleting, så jeg ler og sier til mannen "det er så typisk". Han ler enda høyere. Av medlidenhet, håper jeg.

Jeg titter fort inn i kjøleskapet før jeg vasker kjøkkengulvet, der registrerer jeg at vi er tomme for brunost. "Jaja, vi kan jo ha gulost på", tenker jeg mens jeg skurer gulvet.

Alt dette som bare skulle ta maks et par minutter, har fort tatt ti. Jeg har ikke gitt opp, vi skal ha polarbrød. Iallfall nå. Det var jo det jeg egentlig skulle hente på kjøkkenet. Jeg hadde på ingen måte planer om å vaske gulvet klokken 21 om kvelden...

Etter å ha ryddet bort moppen går jeg tilbake til kjøkkenet, mindre lystig denne gangen. Jeg tar frem polarbrødene. Jeg roper: "hurra, det er to igjen", og tar de ut fra posen. Tror du ikke polarbrødet har rukket å få ekle grønne flekker? På kort tid har de rukket å bli mugne.

Enden på visa er at det ikke ble noen kveldsmat den kvelden, og det som gikk galt - gikk galt. Men mannen og jeg fikk oss iallfall en god latter.

God lørdag!

/Stjerne

Happy Girls are the prettiest

Det kan være en stressende hverdag, både med og uten barn. Det er fort gjort å glemme seg selv oppi det hele. Glemme sine egne behov og hva som gjør en selv lykkelig og glad.  Faktisk glemmer man hva en selv syns er viktig for at man skal ha et lykkelig liv. For å gjøre de rundt seg glad, tror jeg det er glad å være lykkelig selv!

Psykiskhelse.no har mange fine tips å hente når det gjelder akkurat dette. Jeg prøver i hvert fall å være bevist punkene nedenfor. Kanskje de kan hjelpe deg også.

1. Lag en liste over alt som gjør deg glad! Dette er både Stjerne og Drops flinke på. Svært ofte sender vi hverandre en mail over ting som gjør oss glade. 

2. Hver kveld spør du deg selv 3 ting som har gjort deg glad i dag. I mitt tilfelle spør jeg alltid min mann om dette når vi har lagt oss. Så spør han meg tilbake. Du vil antageligvis bli overrasket over hvor mange ting som gjør det lykkelig i løpet av en dag.

3. Forandring fryder! Gjør noe annet. Velg kanskje en omvei til jobb, kanskje du opplever noe nytt. Gå en tur, besøk en venninne, gjør om middagen til piknik på stua, spis frokost under bordet, utforsk nabolaget. Du velger.

4. Juks deg glad. Humøret ditt tilpasser seg faktisk oppførselen din. Så om du har en dårlig dag, anstreng deg litt ekstra. Opp med haka, smil selv om du føler deg på bånn. Gi et kompliment, hver positiv mot de rundt deg. Et tvunget smil går fort over til et ekte. Syng en sang :)

5. Fysisk aktivitet er et vidundermiddel, både for kropp og humøret. Du trenger ikke løpe maraton. Men gå om du kan, ta deg en rusletur i frisk luft, finn øvelser som passer deg, kanskje sykle til jobben. Alt hjelper.

6. Gjør noe du liker! Dropp støvsugeren, gjør heller noe du liker. Ta deg tid til det. Om det er å strikke, skrive blogg, tegne, synge… Hva som helst, men ta deg TID til det DU liker å gjøre!

7. Ta vare på vennene dine! Gjør noe ekstra for dem. Send kanskje et hyggelig brev i posten. Send en uventet melding eller en liten telefon. Kjøp inn en flaske vin og dra på besøk. Send ut skriftlig invitasjon på tekveld. Å gjøre andre glad gjør også deg glad, vinn-vinn.

Tenk positive tanker - 
Bruk positive ord - 
Gjør positive handlinger
- og det positive gror.

/Drops

Ord for dagen

The quieter you become -

the more you can hear.

/Stjerne

Ut av vinterdvalen

Jeg har en gyllen regel. Jeg klager aldri over været. 

Vi nordmenn er opptatt av været. Alle har en mening, og det kan redde enhver samtale hvis det plutselig oppstår pinlig stillhet. Mange lyver om været. Hvor ofte har du ikke hørt: "Det er 40 grader i skyggen, familien svetter og koser seg på Mallorca", det kan hende det føles som 40 grader, men ikke alltid gradestokken samsvarer med det du føler. Like mange, om ikke flere, klager over været. Enkelte blir aldri fornøyd. Enten er det for kaldt, for vått, for noen dager siden blåste det for mye og i fjor sommer var de for varmt og noen ønsket at det skulle blåse innimellom akkurat idet det ble litt for varmt i solveggen. Ikke rart værgudene blir forvirret... Vi må ikke glemme at vi bor i Norge. Vi har mye vær i Norge. 

Hvorfor klager vi? Det hjelper jo svært lite at vi klager. Vi kan ikke styre været. Det er ikke vi som bestemmer hvordan været skal bli i kveld, i morgen eller i vinterferien. Kan vi ikke bare gjøre det beste ut av det?

Jeg sier ikke at jeg er perfekt. Jeg skal komme med en innrømmelse. De siste vintermånedene har vært tøffe. Det har vært mye nedbør, tunge skyer, tåke og mørke dager. Jeg har aldri klagd, men jeg har kjent at jeg har vært solhungrig. Jeg har følt at kroppen har ropt etter blå himmel, klart vær og sol. Hadde soldansen hjulpet, ville jeg danset den dagen lang.

I dag var noe annerledes. Jeg var jeg oppe tidlig for å gå morgenturen med hunden. Av ren vane trakk jeg på meg mine mørkegrå gummistøvler og trasket ut i den stille onsdagsmorgen. Det regnet ikke, ei heller snødde det. Jeg tittet opp og kunne skimte noen skyer som bevegde seg, og ikke et tungt skylag som dysset befolkningen i en evig vintersøvn. Jeg smilte spontant, men tenkte ikke videre på det inntil jeg satt på jobben og måtte trekke ned persiennene. Like fort jeg hadde trukket de ned, trakk jeg de opp igjen, og ute skimtet jeg noen lette skyer og en deilig sol som raskt vekket meg fra vinterdvalen. Jeg merket straks at humøret steg og jeg nærmest løp ut bare for å kjenne på følelsen. Den gode  følelsen. Sol! 

Selv om solen kun tittet innom i noen minutter i løpet av dagen fikk vi en forsmak på hva våren og sommeren bringer med seg, og la oss være enige å hilse solen velkommen :-)

/Stjerne

Trivelig ved middagsbordet

Pølser til middag. Det bør jo være en suksess. Men hverdagen blir sjeldent som man ser for seg med to små barn. Rampo er sur fordi pølsebrødene går i stykker. Halvveis i middagen har barna veltet tre vannglass. Kråka har mer ketchup i håret enn hun har fått i munnen. Jeg kjefter fordi begge barna begynner å kaste maten rundt seg. Ærlig talt a...

Jeg vet ikke helt jeg... Er det bare hos oss vi har slike dager hvor vi bare gir opp litt? Ser på hverandre, orker ikke bry oss om hva de sier eller gjøre, bare overser de. Ser på bordet, det er ganske nitrist syn. Tenker på da vi ikke hadde barn, tenker at det i grunn var ganske deilig og fredlig. Lengter bitte litt tilbake. Er vel lov det?

Så legger vi oss på sofaen når barna er lagt. Prater om dagen, om alt barna har gjort og sagt. Ler av Rampo fordi han stolt fortalte at han hadde gått på vannski i dag. Hvor han egentlig bare hadde ramla i en skikkelig vannpytt da han gikk på langrenn på et jorde. Ler av Kråka som hadde tenkt til å spise litt av dobørsten etter tannpussen. Har latterkrampe, barna våre er egentlig helt sjukt kule!

Latterkrampe

Jeg har endelig en kulturell aften med venninnene mine, den er bestilt for lenge siden og vi har sett frem til å gjøre noe annerledes sammen. Da vi ankommer stedet skjønner vi fort at vi trekker ned snittalderen betydelig. Det er kun eldre mennesker og oss der. Det gjør ingenting. Vi gleder oss like mye for det. 

Etter endel skravling, drikke og venting, får vi gå inn til sitteplassene. Teaterforestillingen er tilslutt i gang. Musikk, voice-over og bilder på en skjerm. Masse tekst. Det er et tungt stykke. En mørk forestilling som trekker i alle følelsene en opplever av å være forelsket. Mest av det mørke og dype, nemlig sjalusien. Hele salen er stille og følger nøye med det som skjer på scenen. 

På det mørkeste i forestillingen, da hele salen er spente på hva som kommer til å skje og alle kjenner på de dype følelsene skuespilleren får frem, får bestis latterkrampe. Bestis begynner som regel å fnise, le og deretter få total latterkrampe i enhver alvorlig situasjon. Jeg kjenner henne godt. Vi har tapetsert kjøkkenet vårt med corn flakes da vi gikk på barneskolen, vi har ledd oss igjennom et helt bryllup - særlig under talene og jeg har sittet på bakerste rad i klasserommet med henne og ledd. Bestis mener ikke noe vondt med det, det er bare en evne hun har. Og hun kan dra med seg flere. Hun drar alltid med seg meg i latterkulene sine. Denne kvelden var intet unntak. 

Jeg prøver å virke interessert i det som skjer på scenen og late som jeg ikke får med meg at bestis har tidenes anfall. Jeg registrerer selvfølgelig alt. Jeg ser bort på andre bestis som også gjør det samme som meg. Vi må ikke være med på latteranfallet. Ikke nå. For all del ikke nå. Vi unngår å se på latterbestis, vi biter tennene sammen, klyper oss overdrevent i armen - det gjør vondt, men det hjelper ikke. Jeg ser en annen vei, må ikke se bort på bestis - som nå ikke klarer å sitte oppreist på stolen. Jeg overdriver ikke. Benkeraden foran oss snur seg. De smiler ikke akkurat. Jeg MÅ se på bestis jeg også. Da er det gjort. Jeg får tidenes latterkrampe. 

Det må nevnes at hele salen fortsatt er like stille. Kun noen korte fraser fra den stakkarslige skuespilleren som står alene på scenen avbryter stillheten. Jeg begynner å riste. Hele stolen vibrerer. Jeg blir dratt rett tilbake til barndommen med bestis. Jeg må se opp i taket. Jeg må ikke se bort på bestis igjen. Tårene triller og nesa renner. Et kort øyeblikk tenker jeg at det kan se bra ut, det kan jo virke som om jeg er berørt av det skuespilleren formidler. Jeg må holde latteren inne. Må holde latteren inne! Jeg tenker at hvis latterbombebestis ser bort på meg èn gang til, da kommer jeg til å revne inni meg og bryte ut i en evig latterkrampe. Jeg er så nær. Jeg klarer ikke å holde det inne lengre. Hun må ikke se bort på meg. Jeg prøver å svelge latteren. Biter meg i leppene og klyper meg igjen i armen så jeg nesten får blåmerke. Prøver å tenke på noe helt annet. Jeg ser bort på bestis-som-ikke-har-latterkrampe og det roer meg litt ned. Hun er sterk, hun ser iallfall sterk ut. Jeg er svak. Jeg ler. Inni meg fortsatt. Heldigvis. Jeg må se bort på latterbestis igjen. I dette øyeblikk har hun gjemt ansiktet sitt i fanget og rister opp og ned. Hun ligger snart i fosterstilling på gulvet. Jeg har lyst til å slippe taket og bare få ut alt sammen, sammen med henne, men vet jeg kommer til å ødelegge hele forestillingen. Jeg kunne aldri ha tilgitt meg selv. Det er så fristende, men jeg må ta meg sammen. Igjen biter jeg meg i leppene og ser opp i taket for å ikke ødelegge sminken helt med tårer og snørr.

Uansett hvor deilig det er å ha latterkrampe, handler det å få det på de rette øyeblikkene, men det er ikke alltid lett å kontrollere det. Vi klarte oss gjennom hele stykket uten å ødelegge alt for de andre. Det var kritisk enkelte steder, men heldigvis var skuespilleren så flink at han fikk oss med gjennom reisen hans og vi glemte tilslutt latteren. Det må være en kunst i seg selv.

Det skal nevnes at etter forestillingen minglet vi med de eldre og en vakker dame fortalte at hun hadde observert at vi hadde slitt oss gjennom det mørkeste i forestillingen. Hun sa med et smil at vi ikke var de eneste som fikk latterkrampe akkurat der og da :-) Ting kommer kanskje aldri til å forandre seg?

/Stjerne